Windows shopping

I et av utstillingsvinduene til Møller stod en gjeng finkledde manna og prata. Dem stod visst slik hele natta og! (Fotograf: Alv Dale. Kilde: FylkesFOTOarkivet.)

Er det noe jeg har greie på så er det windows-shopping.  Jeg har hatt greie på det så lenge at begrepet ”windows-shopping” ennå ikke var blitt en del av det norske språk. Det vi kunne av engelske ord var yes, no og thank you. Ja, også det de sang på Radio Lux.

Der sang for eksempel en amerikaner som het Elvis. Den gangen visste jeg ikke hva han het til etternavn, sikkert Larsen eller noe sånt. For der var en fyr bort i gata som ligna litt på Elvis. Han het Larsen og kunne gjerne vært broren eller onkelen.

Jeg tror ikke Elvis i Amerika kunne være mye plaga med tannpine. For da hadde han aldri laga en kjærlighetssang til tannlegen sin. ”Love mi tender” het sangen, og de spilte den på Radio Lux, gang på gang.

”Love” visste jeg selvsagt betydde kjærlighet, for det sang alle. Beatles for eksempel, gaula ”love, love, love” heile døgnet. Men å synge ”love” til tannlegen var helt hol i haudet. Om vi gjorde noe slikt på skoletannklinikken nede på Meierikaia i Ålesund, hadde dem trodd vi var tørna! Helst ville vi knipe igjen heile kjeftamentet. For det eneste kjekke ned på kaia var å trykke på alle heisknappane ute i trappeoppgangen, så vi kunne reise opp og ned, opp og ned. Rett og slett på heisa-tur.

Altså visste vi lite om det engelske språk. Men England var jo lagt unna, så det spilte ingen rolle. Poenget er at vi kunne gå”windows-shopping” på norsk, bort i Skansen for eksempel, søndagene før jul. Der fant vi de mest eventyrlige vindusutstillingene, ikke minst elektrisk togbaner!

Aarskog hadde ei slik eventyrlig togbane, med tunnel og bruer der lokomotivet, med en hale av små vogner etter seg, snodde seg frem mellom all slags isenkram. Gjerne med ørsmå nisser på lasset.

Til og med en skobutikk, jeg husker ikke lenger om det var Monark eller Victoria, hadde modelljernbane i juleutstillinga si. Tenk deg når ”Dovregubben-dampen” forsvant bak eska til sko nr 45, eller lurte seg inn under en høghæla damesko. Det var nesten uanstendig.

Like ved hadde bokhandler Havnevik bygd opp et fjell og en tilhørende jungel av bøker. Mest for voksne, men jeg og søstra mi synes å skimte både Hardy-guttene og frøken Detektiv langt der inne i bokjungelen.

Foreldra våre hadde en tendens til å dra oss ned i Kipervikgata. Først stoppa dem utenfor Møller og så på all slags rare kleskolleksjona. Men for oss var det en mye mer spennende butikk lenger oppe i gata. Der, langs en sidevei, Rådstugata, lå butikken til slakter Slagnes. Og den juleutstillinga, den var tulen den! Like innenfor vindusglasset gliste en salig gris mot oss, med et digert eple i munnen. Vi gikk forbi flere ganger, men eplet var der hele tida. Grisen spiste det visst aldri. Ikke så rart forresten, for han hadde ikke noen mage å putte eplet i. Jeg så bare et digert grisehaud med stjerner på!

Slik gikk vi – fra gate til gate. Over oss skinte det i julestjerner, glitter og annen stas.  Og på St. Olavsplass, like ved det grønne glitrende og julekrybba til Frelsesarmeen, sto Nørvøyguttene og spilte julesanger.

Jeg tror de frøs, for alle hadde votter på fingrene, bortsett fra de som spilte klarinett. For det instrumentet hadde så mange bittesmå knapper og ventiler spillegutten skulle trykke på, at det ikke var plass til tjukke votter.

Jeg synes litt synd på klarinettistene for de frøs visst veldig på fingrene. Men bare litt, for de hadde sånne fine instrumenter. Og når de fikk lov til å spille på slike flotte instrument, måtte de tåle å fryse litt.

Når vi hadde gått langt og lenger enn langt, kom vi til en baker som het Molnes. Der ble vi stående lenge og vindus-kikke. Maken til store, flotte julemanna hadde vi aldri sett. Men mor lovte på tro og ære at vi skulle bake julemanna hjemme allerede på tirsdag. Hun ville  kjøpe konditorfarge på mandag, så det skulle bli de flotteste julemanna, julemann-damer, julemann-bukker og små og store julemann-griser. Minst like fine som de på julevindusfesten hos baker Molnes.

Jeg visste at hovedstaden i England het London, og der hadde de kjempestore, to-etasjes busser med svingtrapp. Men vi hadde Landeruta som gikk fra Mil og helt inn i Hatlane, eller fra Utstillingsplassen og helt ut mot Hessa. Når disse bussene endelig gikk, var de så store at alle fikk være med, selv om bussen ikke hadde svingtrapp.

Bare de voksne fikk sitte. Vi barna hang etter stroppene mens billettøren ropte og skrek at vi skulle trekke innover og innover. Men han måtte jo forstå at vi ikke kunne trekke lenger inn, enn til der sjåføren satt. For da ramla vi ut av framdøra og måtte gå hjem.

Det skjedde forresten aldri at vi måtte gå hjem når vi var på advent-søndags-julekikkehandel sammen med foreldrene våre. Men hadde det skjedd skulle vi jammen klart det og. For gikk vi hele Borgundvegen hjem til Fagerlia ble vi bare enda mer sulten på hjemmelaga Molnes-julemanna med konditorfarge på!