På glattisen

For ei tid siden kunne folka på Vigra lokal, alias NRK Møre og Romsdal, fortelle at ivrige sjeler i Baillsund, alias Kristiansund, vil ta opp igjen en gammel tradisjon: Møremesterskap på skøyter.

Snakk om å havne på glattisen – helt frivillig! Runde etter runde på millimetertynne ståljern, lynkjappe manøvrer på vekslingssida med påfølgende akselrasjon i yttersvingen. Og der – etter rundetider ned i fantomklassen – suser en vinner over målstreken, med trefarget djevlelue og trikot så tettsittende at edelstenene i midtpartiet er i ferd med å sprenge seg ut i friluft. Alt til et øredøvende jubelbrøl fra årten tusen iskaldt klaprende stemmebånd : Seieren er vår.

Slik var det  på Bislett i ”the good old days”. Da Kuppern Johannesen, Roar Aas, for ikke å forglemme Sunnmøres egen Per Ivar Moe, kastet armen i siste sving og tok laurbærkransen og trikken hjem. Det forunderlige var at de alltid fant igjen arma før premieutdelinga. Bortsett fra russeren Gotsjarenko, men han hadde visst mista ho lenge før han havna på glattisen.

La gå at Baillsund blir fylkets nye skøytehovedstad. Noe må jo nordmøringene ha å trøste seg meg når Solskjær står fram som avgud i Molde, og sykehusstriden blir så kvass at Timekspressen gjøres om til ambulanse.

Hva med oss i Ålebyen og de omkring liggende, krystallhvite herligheter? Kunne vi  - og kan vi - bevege oss like grasiøst på to millimeter tynne jernfliser?

Ikke jeg i alle fall. Iført krummeladder, noen underlige reimskøyter med snabelformet neseparti, var det knapt jeg våget meg ut på tilfrosne, planterike vasshola som  Lerstadvannet, Gåsedammen og den vesle myra i Larsgården. (Der Rollonbana ligger i dag.)

Ikke bare opplevde vi den knallharde isflata som en trussel for våre hjelmløse, potteklipte hoder, urolige bein og flaksende armer. Mye tøffere var møtet med de store gutta – de som fikk lengdeløpere i julegave før de knapt tråkket ut av bleiene. Nå gled de rundt på isen, med djevellue og sinte rop: ”Kom deg til h… bort – forstår du ikke at jeg skal sette ny, personlig rekord!”

Verst var det de åra banemester Hågensen trylla løpebanene på Aksla om til den lekreste is-stadion. Vi fra Fagerlia ble sendt med Landeruta ut til Volsdalen, ”klatret” opp ”Bela”, og løp småhutrende videre på nysmurte beksømsko, helt opp til Akslas topp. Forsiktig spente vi på oss de nye lengdeløperne med reimer, i håp om å få komme ”inn i sporet”.

Men nei. Her var ingen glidelåskjøring, og ingen på- og av-kjøringsramper som kunne lede inn mellom hurtigløperne.  Iltert småfresende gled disse racerne over isflata som tøffe små lokomotiv, og nåde den glattpolerte pappskallen som krysset deres vei langs indre eller ytre bane.

Trøsta for oss småkarene var at stadionanlegget også hadde annen aktivitet å by på. I et lagerrom under den ene tribunen trente – nei unnskyld –øvde – ingen andre enn ”The Black Jets”! Tøffeste Shadowsbandet i byen, mente vi som heiet på “Svarte-lyna” og ikke det andre storbandet; ”The Climbers”, klatrerne.

Der fant vi jentene. Alle, bortsett fra de som grasiøst beveget seg i skøytedans mellom de trikotsvettende gutta nede på isflata. Med uskyldsrene blikk hadde de fortalt opphavet at de skulle på fjellet og gå kunstløp a la Sonja Henie. I stedet sto de her – med de hvite skøyteskorne i rem rundt halsen – og håpet at en av de tøffe ”Black Jet-ene”- skulle stikke den Brylcreem-glinsende popmanken ut døra.

Vi smågutta viste vi var ”second class”. For de flotte jentene – de med oppstoppernesa rett i sky, var vi som luft. Greit nok, så lenge rocke-gutta holdt seg i ”bunkersen”, like uoppnåelige som svettedårene på isen. Derfor kunne det være lurt å holde seg innenfor eimen av småsvett jenteparfyme.

Mobiltelefonen var ennå ikke påtenkt. Men vår indre klokke ringte nådeløst når opphavet ventet oss hjem.

Vi kastet et siste blikk ned på isflata, der skøyte-essene maskinmessig tråklet seg fram gjennom inner- og yttersving, skiftvis kastende venstre og høyre arm i svingen. Garantert illeluktende av svette og med ei rennende nese som snart subbet i bakken under djevlelua.

Mens vi trasket  fornøyd hjem, uten å ha vært i nærheten av skøyteeventyret. Helt greit, særlig om vi var så heldig å få gå hånd i hånd med drømmerprinsessa. Selvfølgelig bare fordi fortauet var så glatt att de…

Da kunne vi gå omvegen om Volsdalsskolen, og gjerne heilt inn til Borgundbroa, med to par skøyter om nakken (gentlemenstakter). Svevende over et islagt fortau som gjenspeilte en gutteneve i ei vottekledd jentehånd.

Måtte turen vare evig.