Mixed grill fra Naftadjupet

Ei landsens kvinne blant byens fremste

2012-03-08T00:16:00.001-08:00

Lærerinne Petrine Stafset ble den første kvinnelige varaordfører i Ålesund. (Foto fra Aalesunds Museums arkiv.)

“Jeg gikk på Aspøy nye Skole fra 1926-33. I første og andre klasse hadde jeg Petrine Stafset som lærerinne, fra tredje til syvende klasse lærer Sigurd Vang. Greie lærere begge to.”

Slik kan vi få et moderne møte, gjennom en minneserie på data, med ei kvinne som var med og preget livet til generasjoner av ålesundere i første halvdel av det forrige århundre. Det er svensk/norske Alf Andersson som på denne måten gir et barns opplevelse av skolehverdagen på Aspøya. Han har selvsagt mye mer å fortelle fra oppvekst, sosiale kår, skole og leik i Ålesund. Men i denne sammenhengen var det lærerinna, Petrine Stafset, som skulle fram.

Vi er tilbake i ei tid da forskjellen mellom by og land var adskillig større enn i dag. En reise til selveste byen rundt 1920 var en begivenhet, et minne som ble bevart for resten av livet.

Kanskje var det annerledes for Petrine. For hun kom, ble værende og ble lagt merke til. Født på Stavset i Skodje kommune i 1883, som en av sju barn; fem jenter og to gutter. Var med på det meste av arbeid heime på garden i oppveksten, som barn flest på den tida. Men som jente hadde hun ingen framtid der. Odelsretten hørte guttene til. Jentene ble gjerne -tauser; tjenestetauser eller gardstauser. Noen flyttet til byen som hushjelp, andre begynte på fabrikk. Og helst skulle de selvsagt bli gift – forsørget.

Petrine tenkte annerledes. Hun ville utdanne seg, bli lærerinne. Snakk ikke om -lærer- for det var det karene som ble. Petrine reiste til Volda og tok lærerskolen. Siden arbeidet hun som lærerinne i hele sitt yrkesaktive liv.

Lærerinne-karrieren i Ålesund, den nybygde steinbyen ved havet, startet i 1912. Først ved den gamle barneskolen, en av de få bygningene som sto igjen etter den katastrofale bybrannen i 1904. I 1922 sto den nye, praktfulle skolen klar til bruk. Mest som et Soria-Moria-slott, med tårn og spir som reiste seg mot himmelen. Det var hit han kom, syvåringen Alf Andersson fra Nedre Strandgate 28 i 1926. En spent førsteklassing som fikk møte lærerinnen Petrine fra Stafset.

Likestilling var selvsagt

For byen Ålesund ble Petrine Stafset mye mer enn ei dyktig lærerinne. Kampen for kvinners rettigheter måtte føres av kvinnene selv. Petrine var en av disse, rett og slett fordi hun opplevde likestilling som selvsagt. Hun engasjerte seg tidlig politisk i arbeiderbevegelsen, kom med i bystyret, formannskapet og en rekke kommunale komiteer.

Kvinnelig ordfører har Ålesund aldri hatt, men byens første kvinnelige varaordfører ble nettopp Petrine, i 1925. Først i 1972, snart 50 år etter, kom den neste kvinnen som fikk dette vervet, Dagmar Sandvig.

Et eksempel på at det selvsagte likevel ikke er så selvsagt, finner vi i Harald Gryttens omtale av Petrine Stafset i boka ”100 år – 100 navn”, utgitt av Sunnmørsposten i år 2000. Her fortelles det om et budsjettmøte, der spørsmålet om lønnsøkning for flere kommunalt ansatte var tema.

Sammen med flere av de mannlige representantene stilte Petrine opp for de som mente seg underbetalt. Forslag om lønnsøkning fikk flertall, helt til spørsmålet om bedre lønn til en kvinnelige bibliotekar kom på sakskartet. Da fikk alle de mannlige formannskapsmedlemmene et akutt tilfelle av sparesjuka, og Petrine Stafset kom i klart mindretall. Så den stakkars bibliotekaren måtte pent klare seg uten lønnsøkning

Petrine Stafset var med i Ålesund bystyre og formannskap fra 1932 til 1940, da den tyske okkupasjonsmakta kasta de folkevalgte på dør. Men enda i ti år fortsatte hun med sitt virke i skolen. Hun trakk seg tilbake i 1950, men ennå er det mange godt voksne ålesundere som husker barneåra på Aspøyskolen, der selveste lærerinna, frøken Petrine Stafset, regjerte på kateteret.

Windows shopping

2011-11-29T04:29:00.000-08:00

I et av utstillingsvinduene til Møller stod en gjeng finkledde manna og prata. Dem stod visst slik hele natta og! (Fotograf: Alv Dale. Kilde: FylkesFOTOarkivet.)

Er det noe jeg har greie på så er det windows-shopping. Jeg har hatt greie på det så lenge at begrepet ”windows-shopping” ennå ikke var blitt en del av det norske språk. Det vi kunne av engelske ord var yes, no og thank you. Ja, også det de sang på Radio Lux.

Der sang for eksempel en amerikaner som het Elvis. Den gangen visste jeg ikke hva han het til etternavn, sikkert Larsen eller noe sånt. For der var en fyr bort i gata som ligna litt på Elvis. Han het Larsen og kunne gjerne vært broren eller onkelen.

Jeg tror ikke Elvis i Amerika kunne være mye plaga med tannpine. For da hadde han aldri laga en kjærlighetssang til tannlegen sin. ”Love mi tender” het sangen, og de spilte den på Radio Lux, gang på gang.

”Love” visste jeg selvsagt betydde kjærlighet, for det sang alle. Beatles for eksempel, gaula ”love, love, love” heile døgnet. Men å synge ”love” til tannlegen var helt hol i haudet. Om vi gjorde noe slikt på skoletannklinikken nede på Meierikaia i Ålesund, hadde dem trodd vi var tørna! Helst ville vi knipe igjen heile kjeftamentet. For det eneste kjekke ned på kaia var å trykke på alle heisknappane ute i trappeoppgangen, så vi kunne reise opp og ned, opp og ned. Rett og slett på heisa-tur.

Altså visste vi lite om det engelske språk. Men England var jo lagt unna, så det spilte ingen rolle. Poenget er at vi kunne gå”windows-shopping” på norsk, bort i Skansen for eksempel, søndagene før jul. Der fant vi de mest eventyrlige vindusutstillingene, ikke minst elektrisk togbaner!

Aarskog hadde ei slik eventyrlig togbane, med tunnel og bruer der lokomotivet, med en hale av små vogner etter seg, snodde seg frem mellom all slags isenkram. Gjerne med ørsmå nisser på lasset.

Til og med en skobutikk, jeg husker ikke lenger om det var Monark eller Victoria, hadde modelljernbane i juleutstillinga si. Tenk deg når ”Dovregubben-dampen” forsvant bak eska til sko nr 45, eller lurte seg inn under en høghæla damesko. Det var nesten uanstendig.

Like ved hadde bokhandler Havnevik bygd opp et fjell og en tilhørende jungel av bøker. Mest for voksne, men jeg og søstra mi synes å skimte både Hardy-guttene og frøken Detektiv langt der inne i bokjungelen.

Foreldra våre hadde en tendens til å dra oss ned i Kipervikgata. Først stoppa dem utenfor Møller og så på all slags rare kleskolleksjona. Men for oss var det en mye mer spennende butikk lenger oppe i gata. Der, langs en sidevei, Rådstugata, lå butikken til slakter Slagnes. Og den juleutstillinga, den var tulen den! Like innenfor vindusglasset gliste en salig gris mot oss, med et digert eple i munnen. Vi gikk forbi flere ganger, men eplet var der hele tida. Grisen spiste det visst aldri. Ikke så rart forresten, for han hadde ikke noen mage å putte eplet i. Jeg så bare et digert grisehaud med stjerner på!

Slik gikk vi – fra gate til gate. Over oss skinte det i julestjerner, glitter og annen stas. Og på St. Olavsplass, like ved det grønne glitrende og julekrybba til Frelsesarmeen, sto Nørvøyguttene og spilte julesanger.

Jeg tror de frøs, for alle hadde votter på fingrene, bortsett fra de som spilte klarinett. For det instrumentet hadde så mange bittesmå knapper og ventiler spillegutten skulle trykke på, at det ikke var plass til tjukke votter.

Jeg synes litt synd på klarinettistene for de frøs visst veldig på fingrene. Men bare litt, for de hadde sånne fine instrumenter. Og når de fikk lov til å spille på slike flotte instrument, måtte de tåle å fryse litt.

Når vi hadde gått langt og lenger enn langt, kom vi til en baker som het Molnes. Der ble vi stående lenge og vindus-kikke. Maken til store, flotte julemanna hadde vi aldri sett. Men mor lovte på tro og ære at vi skulle bake julemanna hjemme allerede på tirsdag. Hun ville kjøpe konditorfarge på mandag, så det skulle bli de flotteste julemanna, julemann-damer, julemann-bukker og små og store julemann-griser. Minst like fine som de på julevindusfesten hos baker Molnes.

Jeg visste at hovedstaden i England het London, og der hadde de kjempestore, to-etasjes busser med svingtrapp. Men vi hadde Landeruta som gikk fra Mil og helt inn i Hatlane, eller fra Utstillingsplassen og helt ut mot Hessa. Når disse bussene endelig gikk, var de så store at alle fikk være med, selv om bussen ikke hadde svingtrapp.

Bare de voksne fikk sitte. Vi barna hang etter stroppene mens billettøren ropte og skrek at vi skulle trekke innover og innover. Men han måtte jo forstå at vi ikke kunne trekke lenger inn, enn til der sjåføren satt. For da ramla vi ut av framdøra og måtte gå hjem.

Det skjedde forresten aldri at vi måtte gå hjem når vi var på advent-søndags-julekikkehandel sammen med foreldrene våre. Men hadde det skjedd skulle vi jammen klart det og. For gikk vi hele Borgundvegen hjem til Fagerlia ble vi bare enda mer sulten på hjemmelaga Molnes-julemanna med konditorfarge på!

Klaustrofobisk villmarkstur

2011-08-19T00:34:00.000-07:00

Spor etter menneskeleg aktivitet
på Jan Mayen på 1920-talet.

-Om ikkje flyet kjem ned no, og det trur eg ikkje det gjer, må de bli her på øya. Men vi ventar ein båt om fjorten dagar, og de skal sleppe å gå gjerandeslaus. Her er arbeid nok!

Leidulv Halse frå Liadal i Ørsta, teknisk sjef ved OPS-basen på Jan Mayen, hadde klare meldingar til tre duknakka sunnmøringar, der han sto på brinken ovanfor flystripa på Jan Mayensfied Airport, tysdag 2. august. Saman med Frode Guldal frå Ålesund og Atle Garnes frå Eiksund var eg på research-tur til den gåtefulle øya langt vest i Atlanterhavet. Her hadde Atle sin farfar vore på overvintring frå 1926 til 1927. No skulle eg finne ut korleis dei hadde klart seg . At det ikkje var noko liv for pyser og svake nerver, forsto eg av dagbøkene fangstmennene let etter seg.

No var det heimreisedag , og vi sto der på brinken, ein grushaug ved sidan av flystripa, og kjende mismotet vaks. Vi hadde vore overalt – ja bortsett frå til topps på vulkanfjellet Beerenberg, 2.277 meter over havflata. Ikkje fordi det kunne kome utbrot, men det var mykje anna å fare over om vi ikkje skulle gi oss ut på tindebestigning, meinte no eg – pysa. Men tindebestiger Guldal smatta og stirde mot toppen. “Nam, nam – høge fjell”, sukka han, vel vitande om at sjølv han måtte halde seg på lågare nivå denne gongen.

Fysisk hadde vi ingenting å klage på. Det gode vertskapet gav oss dagar i luksus. Gjestfridomen var grenselaus. Folka på stasjonen visste ikkje kva godt dei kunne gjere. Frakta oss med terrengbilane sine over veglause fjellpass, uttørka havbotn, gjennom månelandskap og langs ville klippeveggar. Ga oss husly og mat, alt for at vi skulle få tid til å gjere jobben vår; leite etter spor frå fordums fangstmenn.

Nokre dagar før vi kom (sjøvegen må vite, luksus der og!) , sirkla det eit fly over den bortgøymde øya. Og no snakker vi ikkje om SAS og Norwegian med flyvertinneservice. Hercules, forsvaret sine kjempestore, brummande humler, er berginga på slik bortgøymde stader .

Sirkle over, ja. Men å kome seg trygt ned er noko heilt anna. Den grauttjukke skodda hang som ei nisselue over den svarte lavaøya. Slik var det den veka, og slik var det no.

Eg stirde mot himmelen medan klumpen i magen vaks. Over meg, kring meg, overalt, var det grått, vått og kaldt. Ein stad inne i mismotet svirra ei strofe frå supergruppa “Eagles” sin storslager; “Hotel California”, rundt og rundt: “You can check out anytime you want, but you can never leave!”

Eg kunne godt ha vore på øya lenge, eg. Arbeid her, traska over dei mosemjuke fjellviddene og dei kolsvarte sandstrendene . Høyrt på iltre skrik frå havhesten og sett lundefuglen leike seg mellom dei sylskarpe tindane. Men ikkje no! Oppdraget var utført – eg skulle heim. Til familie og vener, til arbeidet mitt på Aalesunds Museum. Eg skulle heim og skrive. Om fangstmenn på Jan Mayen, om brølande vind i bekmørke stormnetter, der dei tjora seg fast med tau når dei skulle på dass. Nokre få meter til sides for dei små, bardunerte fangsthyttene sine.

Rett nok kunne eg tenke meg å oppleve ei slik uversnatt. Kanskje kjem eg til å reise attende til Jan Mayen for å føle den rasande stormen på kroppen. Men det er då, ikkje no. Ei hending i framtida. Tankane mine, heile kroppen, ropte det ut: Heim no! Eg ville så gjerne , men fekk det ikkje til. Tåka stengde alt ute. Kystvaktskipet som kom med oss, segla vidare. No var det på hi sida av havet. Flyet som skulle bringe oss heim, den brummande kjempehumla frå Luftforsvaret, låg og sirkla ein stad over oss. Staden der sola enno gav dagen ljos. Vi stod med tåkehavet trykt ned over skolten, og inne i det ein stad låg landingsstripa flygarane ikkje kunne nå.

I mitt klaustrofobiske tilvere byrja eg tenke på korleis dei måtte ha det, desse barske villmennene som kom til øya for snart hundre år sidan. Isolert frå omverda, i ei tilsynelatende endelaus mørketid. Nokre få menneske, kringsett av ugjestmild natur, dyr og ilske fuglar. Vonlaus von om god revefangst på ei vulkansvart øy som ein gong hadde vore eit Klondyke for pelsjegarar.

No var mai komen og ei skute, som skulle bringe dei heim, var ventandes. Sist desember visste den eine fangstmannen at han skulle bli far den månaden. No var det mai og ljose dagar. Endeleg skulle han få kome heim og sjå den førstefødde.

Han venta, og lengta. Men mai gjekk og ingen mast kløyvde horisonten. Det skulle gå tre månader før ei skute kom og sette dei over til fastlandet.

********

Så kom Herculesen veltende ut av tåkehavet

Brått kjem noko stålfarga grått veltande ut frå havet – Herculesen! Mest somved eit under har flygarane funne ei stripe av klar luft mellom gråskodde og hav. No vrenger dei den svære flykroppen inn mot den svarte stranda. Brølet stig til crescendo i det “humla” tek bakken og dundrar over den gruskledde flystripa.

Klappsalver, jubel, ei og anna tåre, hjå dei som venta vitjinga frå ein av sine. Gjestane skulle ha vore her for ei veke sidan og fått dagar på øya. Men nokre timar er betre enn ingenting.

Eg kjenner kor det klamme ullteppet av depressive tankar lettar frå hovudet. Snur meg mot driftsjefen og seier i overmot:

“Der Leidulv, gjekk du glipp av nokre arbeidskarar!”

Leidulf gliser skrått bort på oss tre “turistane”, let sneipen fare, og seier det som tel:

“De karar gjer vel best nytte der de kjem frå. Men sjå på desse pilotane – ei slik landing har eg ikkje sett sidan kongen var her!”

Utstilling om guttegarder i Ålesund

2011-05-18T13:54:00.000-07:00

Aalesunds Garde anno 1900

Guttegardene i Ålesund er tema for en vindusutstilling Aalesunds Museum og Foto Sponland åpnet 17. mai. I hjørnevinduet mot Løvenvoldgata og Grimmergata, kan du se utstyr som “Blågarden” brukte på 1950 og -60-tallet.

Det er lokalhistorikeren Jan Olav Flatmark som har gitt det flotte utstyret tilhørende Blågarden til Aalesunds Museum. No vil alle kunne lære mer om guttegardene ved å ta en titt på utstilte gjenstander, tekst og bilder på “Sponlandhjørnet”. Utstillinga blir stående ut mai måned.

De første guttegardene i Ålesund, Nørvøen Buekorps (blå fane) og Aspøy Buekorps (rød fane) ble etablert i 1880 – 90-åra. De ble erstattet av Aalesund Garde i 1900. Garden var organisert etter mønster fra buekorpsene i Bergen, men engasjementet kan også oppfattes som en parallell til etableringa av skytterlag. (Det frivillige skyttervesen ble etablert av Stortinget i 1893.)

Gardene øvde på drill og marsjering til taktfaste trommerytmer i bygatene, men det ble også organisert landturer innover i Borgund. Mye tyder på at de eldste guttene var utstyrt med ekte gevær, mens de yngste marsjerte med hjemmelagede tregevær på skuldra.

Etter noe varierende engasjement utover i de første ti-åra av 1900-tallet, ble Rød-garden etablert i Giskegata på 1930-tallet. I tillegg til våpen bar garde-guttene norske flagg. Da Norge ble okkupert av Tyskland måtte flaggene selvsagt legges bort. Men det fortelles at troskyldige “Rød-garde-gutter” la ut på mars gjennom byens gater høsten 1944 – med norske flagg. De kom seg fra Giskegata og helt til Notenesgata før noen stanset dem. Heldigvis ble det oppfattet som uskyldige guttestreker og fikk derfor ikke konsekvenser for guttene eller foreldrene deres.

På 1950-tallet ble det organisert garder flere steder i byen, men de fleste gardene ble avviklet i 1960-åra.

(Kilde: Harald Grytten: Om guttegarder i Ålesund. Aalesunds Museums skrift nr. 10 1979)

På glattisen

2011-04-15T05:34:00.000-07:00

For ei tid siden kunne folka på Vigra lokal, alias NRK Møre og Romsdal, fortelle at ivrige sjeler i Baillsund, alias Kristiansund, vil ta opp igjen en gammel tradisjon: Møremesterskap på skøyter.

Snakk om å havne på glattisen – helt frivillig! Runde etter runde på millimetertynne ståljern, lynkjappe manøvrer på vekslingssida med påfølgende akselrasjon i yttersvingen. Og der – etter rundetider ned i fantomklassen – suser en vinner over målstreken, med trefarget djevlelue og trikot så tettsittende at edelstenene i midtpartiet er i ferd med å sprenge seg ut i friluft. Alt til et øredøvende jubelbrøl fra årten tusen iskaldt klaprende stemmebånd : Seieren er vår.

Slik var det på Bislett i ”the good old days”. Da Kuppern Johannesen, Roar Aas, for ikke å forglemme Sunnmøres egen Per Ivar Moe, kastet armen i siste sving og tok laurbærkransen og trikken hjem. Det forunderlige var at de alltid fant igjen arma før premieutdelinga. Bortsett fra russeren Gotsjarenko, men han hadde visst mista ho lenge før han havna på glattisen.

La gå at Baillsund blir fylkets nye skøytehovedstad. Noe må jo nordmøringene ha å trøste seg meg når Solskjær står fram som avgud i Molde, og sykehusstriden blir så kvass at Timekspressen gjøres om til ambulanse.

Hva med oss i Ålebyen og de omkring liggende, krystallhvite herligheter? Kunne vi - og kan vi - bevege oss like grasiøst på to millimeter tynne jernfliser?

Ikke jeg i alle fall. Iført krummeladder, noen underlige reimskøyter med snabelformet neseparti, var det knapt jeg våget meg ut på tilfrosne, planterike vasshola som Lerstadvannet, Gåsedammen og den vesle myra i Larsgården. (Der Rollonbana ligger i dag.)

Ikke bare opplevde vi den knallharde isflata som en trussel for våre hjelmløse, potteklipte hoder, urolige bein og flaksende armer. Mye tøffere var møtet med de store gutta – de som fikk lengdeløpere i julegave før de knapt tråkket ut av bleiene. Nå gled de rundt på isen, med djevellue og sinte rop: ”Kom deg til h… bort – forstår du ikke at jeg skal sette ny, personlig rekord!”

Verst var det de åra banemester Hågensen trylla løpebanene på Aksla om til den lekreste is-stadion. Vi fra Fagerlia ble sendt med Landeruta ut til Volsdalen, ”klatret” opp ”Bela”, og løp småhutrende videre på nysmurte beksømsko, helt opp til Akslas topp. Forsiktig spente vi på oss de nye lengdeløperne med reimer, i håp om å få komme ”inn i sporet”.

Men nei. Her var ingen glidelåskjøring, og ingen på- og av-kjøringsramper som kunne lede inn mellom hurtigløperne. Iltert småfresende gled disse racerne over isflata som tøffe små lokomotiv, og nåde den glattpolerte pappskallen som krysset deres vei langs indre eller ytre bane.

Trøsta for oss småkarene var at stadionanlegget også hadde annen aktivitet å by på. I et lagerrom under den ene tribunen trente – nei unnskyld –øvde – ingen andre enn ”The Black Jets”! Tøffeste Shadowsbandet i byen, mente vi som heiet på “Svarte-lyna” og ikke det andre storbandet; ”The Climbers”, klatrerne.

Der fant vi jentene. Alle, bortsett fra de som grasiøst beveget seg i skøytedans mellom de trikotsvettende gutta nede på isflata. Med uskyldsrene blikk hadde de fortalt opphavet at de skulle på fjellet og gå kunstløp a la Sonja Henie. I stedet sto de her – med de hvite skøyteskorne i rem rundt halsen – og håpet at en av de tøffe ”Black Jet-ene”- skulle stikke den Brylcreem-glinsende popmanken ut døra.

Vi smågutta viste vi var ”second class”. For de flotte jentene – de med oppstoppernesa rett i sky, var vi som luft. Greit nok, så lenge rocke-gutta holdt seg i ”bunkersen”, like uoppnåelige som svettedårene på isen. Derfor kunne det være lurt å holde seg innenfor eimen av småsvett jenteparfyme.

Mobiltelefonen var ennå ikke påtenkt. Men vår indre klokke ringte nådeløst når opphavet ventet oss hjem.

Vi kastet et siste blikk ned på isflata, der skøyte-essene maskinmessig tråklet seg fram gjennom inner- og yttersving, skiftvis kastende venstre og høyre arm i svingen. Garantert illeluktende av svette og med ei rennende nese som snart subbet i bakken under djevlelua.

Mens vi trasket fornøyd hjem, uten å ha vært i nærheten av skøyteeventyret. Helt greit, særlig om vi var så heldig å få gå hånd i hånd med drømmerprinsessa. Selvfølgelig bare fordi fortauet var så glatt att de…

Da kunne vi gå omvegen om Volsdalsskolen, og gjerne heilt inn til Borgundbroa, med to par skøyter om nakken (gentlemenstakter). Svevende over et islagt fortau som gjenspeilte en gutteneve i ei vottekledd jentehånd.

Måtte turen vare evig.

B-logg med fole kaule

2011-03-23T06:28:00.000-07:00

Tegner: Torstein Ulstein Kayser

“Blogg er en type nettsted for publisering av såkalte blogginnlegg eller bloggposter som vanligvis skrives av en enkeltperson eller et fåtall personer.”

Denne”inkjevetta” definisjonen av et ord, forklart med det samme ordet, var mitt første møte med en relativ ny, internasjonal motebølge innen kommunikasjon, blogging. Bloggebevegelsen, et slags mytisk brorskap for skrivetrengte, har faktisk vært ”in” ei god stund Men noen av oss er bare litt tregere i ”pergamutten” enn andre.

“No altså”, sa juniorsjefen i heimen truende, og hytta med en liten neve, da han i en alder av fire-fem år skulle sette seg i respekt hos storesøstrene. Nå sier jeg det samme: For ”no altså”, vil jeg melde meg inn i bloggerbevegelsen. Og da, som mangeårig journalist/nysgjerrig-Per, må jeg selvsagt finne ut hvor ordet ”blogg” kommer fra.

Første forsøk er allerede nevnt. Men her er resultatet litt mer grundig research:

Ifølge nettleksikonet Wikipedia er ”blogg” satt sammen av ordene ”web” og logg. ”Logg” var enkel innretning for å måle et skips hastighet. En treblokk festet i en tråd, som igjen var festet til skipet. Altså en enkel form for innsamling av data. Sluttinformasjonen ble skrevet ned i en perm, logg-boka. Slik kunne skipper og mannskap danne seg et bilde av seilasen gjennom ulike farvann, strømdrag og vindretninger.

I – historisk sett – nyere tid, er data blitt en del av hverdagen vår. Et verdensomspennende elektronisk bibliotek, stappfullt av vesentlig – og uvesentlig – informasjon. Alt gjort tilgjengelig for både Pål og Kari Askeladd gjennom internett.

For meg handler det om ord. Tre bokstaver; en uskyldstro vokal og to bryske konsonanter. Det giftigste våpen som finnes. Med konsonanter og vokaler skaper vi bilder og river ned vrangforestillinger. Ironiserer, latterliggjør, hyller og forguder. Bloggen kan blottstille et menneske inn til margen, eller kle det i skinnende rustning.

Ordet ”njet”, uttalt av en sovjetisk diktator under den kalde krigen, fikk verden til å skjelve. Mens ordet ”ja” fikk hele Norge til å bryte ut i unison jubel, da Lillehammer-OL ble kunngjort.

Likevel er det ikke alltid bloggeren som skaper illusjonen eller dess-illusjonen. Kanskje heller følgeren – tolkeren. Hva mener bloggeren? Er det som skrives uskyldig moro eller sårer han noen med sin lett skjulte ironi? Mon tro om bloggeren mente noe annet – det er kanskje en tyrkfeil, unnskyld trykkfeil, her! Er det bloggerens feil, eller ordrettingsprogrammet?

Hva med han som ”flyttet” kommaet i telegrammet der det skulle det stå:

Skyt ham ikke, vent til jeg kommer.

I stedet sto der:

Skyt ham, ikke vent til jeg kommer.

Denne vandrehistoria ble til lenge før ”bloggerbegrepet” var påtenkt. Telegrafisten, han som slo feil med telegrafnøkkelen, ble dødens budbringer. Kanskje uten at han selv noen gang fikk vite det.

Bloggen kan også være fantasiens budbringer, eller bare et ordspill bygd over en mixed salat av fakta og fiksjon. Få smilet fram gjennom ordrike bildeassosiasjoner, gi tro, skape håp eller bringe oss på randen til galskap.

For andre er bloggen som en trofast venn ved sykesenga. En bunnløs skål der du kan tømme de tunge tankene og samle de gode opplevelsene. Det finnes blogger som aldri blir glemt, selv om den som skrev de ned er borte for alltid.

I naiv optimisme om at en enkel sjel fra bygatene kan gi noe til andre gjennom slik nymotens kommunikasjon, erklærer jeg herved mitt liv som blogger for åpnet.

Og på ære og samvittighet lover jeg nå å være ferdig med alt ”snakk” om ord. Heretter blir det med ord.

Jeg har en følelse av at det kommer til å handle mye om sunnmøringer generelt, og ålesundere spesielt. Så ”ver budd”, som de sier i speideren: Faren er stor, ja overhengende, for at jeg kan komme til å lokke både deg og andre på glattisen – uten brodder!

Slikt kan det bli fole kaule av!

”Vi “sneiks” .

Hilsen

Ole M.